Slik avslutter Alf Prøysen sine barndomserindringer fra Præstvægen, der han vokste opp, i Det var da det og itte nå, utgitt i 1971. Den 23. november året før døde Prøysen, men forfatterskapet lever – og holder seg med blomster selv: ballblom, linnea og blå forglemmegei. Glem heller ikke den første løvetann, eller selveste «blåklokkevikua – midt i æillt det grå», for det er også mye grått og trist hos Prøysen. Han har mange fortellinger om fornedrelse og mobbing, om «å tråkå ørlite græinn på andre og kåmmå høgere sjøl». Men noen av skikkelsene hans er nesten utelukkende snille, og da heter de gjerne Matja. Når stjerna viser vei til frelsen i «Julekveldsvisa», er det over huset til a Jordmor-Matja den henger. I Trost i taklampa er det Matja Bærjom en går til om en trenger hjelp og omsorg, eller bare trenger et menneske som ikke har noe vondt å si. Og så har vi den tryggeste av dem alle: «Den ene etter den andre ska vente på a Matja som ei mor, og hu ska kommå og løyse dom ut så dom kan føle julegleda ei kveldstund og en dag, – Matja Madonna.»

På NBdigital kan du lese om Prøysens egen bestemor Matja i Ove Røsbaks biografi, Præstvægen og Sjustjerna, og «Matja Madonna» finner du i den første samlingen stubber som Prøysen utga: Utpå livets vei.

Ove Røsbak: Alf Prøysen. Præstvægen og Sjustjerna. (Gyldendal Norsk Forlag, 1992)

Alf Prøysen: Utpå livets vei (Tiden, 1952/1999)