Nansens reise startet 2. august med tog fra Kristiania til Trondheim. Deretter reiste han med båten ”Correct” nordover langs Norskekysten og videre østover til Karahavet og munningen av elven Jenisej. Her byttet han og hans reisefølge til den langt mindre elvebåten ”Omol” for videre reise opp Jenisej til byen Krasnojarsk.

Fra Krasnojarsk reiste Nansen med den nyanlagte transsibirske jernbanen østover via Mandsjuria i Kina til Vladivostok. Tilbakereisen vestover gikk med jernbanen langs elven Amur, til Irkutsk og så helt til St. Petersburg. Nansen var invitert av den norske forretningsmannen Jonas Lied. Han var direktør for “The Siberian Steamship, Manufacturing & Trading Company” med hovedkontor i Krasnojarsk.  Også offisielle russiske myndigheter sto bak invitasjonen, blant annet sjefsingeniøren for de russiske jernbanene, Hr. Wourtzel.

16. august 1913. Nansen om bord i ”Correct” i Karahavet hvor isforholdene var problematisk for skipsfarten. Foto: Jonas Lied.

12. oktober 1913. Den første jernbanestrekningen av tilbakereisen var under konstruksjon slik at de delvis måtte kjøre bil mellom strekkene med nyanlagte jernbanelinjer. Både bil og kupévogn oppå toget. Foto: Fridtjof Nansen.

Og hvorfor takket Nansen ja til en slik invitasjon til en reise? Som han selv skriver i reisebeskrivelsen Gjennem Sibirien, utgitt i 1914: ”Jeg trengte en ferie – bedre kunde den vel ikke brukes, og jeg slo til med takk”. Han skriver videre at det var en fristende måte å få en tur gjennom Ishavet til Jenisej – og så få se hele Sibir  –  og det uten forberedelser og strev.  Etter ektefellen Evas død i desember 1907 var han i perioder svært preget av tapet. For Nansen var forskning og lange arbeidsdager en måte å glemme på. I årene etter Evas død hadde han arbeidet hardt og fått publisert store arbeider innen havforskning.  I 1911 utga han storverket Nord i Tåkeheimen, som omhandler utforskingen av Arktis fra antikken og fram til ca år 1500. Arbeidet med Roald Amundsen og hans ekspedisjon som endte med erobring av Sydpolen 14. desember 1911, hadde også medført mye arbeid for Nansen. 1. mars 1913 ble familien igjen rammet av sorg. Åsmund, den yngste av barna, døde nær 10 år gammel. Han hadde helt fra fødselen av vært svakelig og døde etter en tids sykeleie til dels med store smerter. Det var forståelig at Nansen stilte seg positiv til å komme bort fra Norge.

Dagbøker og fotografier
Nansen skrev dagbøker under hele reisen, tre tettskrevne hefter. Her har han notert det han så rundt seg, ikke minst landskapets stadige skiftninger. Han interesserte seg også for de mange forskjellige folkeslagene de møtte underveis, beskrev folkelivet og næringsveier osv. Det er stadig veksling mellom beundring for det primitive og naturlige livet han ser, men samtidig er Nansen opptatt av forbedringer og fremskritt. Sibirs endeløse vidder ”ligger og venter på menneskeheten” og har ”muligheter for millioner av nye hjem for lykkelige mennesker”, skriver han i forordet til Gjennem Sibirien. Da boken kom ut, var 1. verdenskrig allerede en realitet og han reflekterer over dette: ”Europa synes å være blit for trang for folkene, og de opbyder all sin ypperste tenke-evne for å ødelegge hverandre”.

Ved siden av dagbøkene brukte han fotoapparatet til å dokumentere det han så. Nansen var en dyktig fotograf. Allerede i 1888 på sin første polarekspedisjon, hvor han krysset innlandsisen på Grønland, hadde han med fotoapparat. Nasjonalbiblioteket har ca 500 fotografier fra Sibir-reisen, hvorav mange er tatt av Nansen. En del fotografier ble også tatt ved de mange offisielle tilstelningene til ære for Nansen.

25. september nådde Nansen og hans medreisende byen Krasnojarsk. En stor folkemengde ventet på æresgjesten. Nansen besøkte byens skoler, museum og holdt foredrag om Karahavet i det lokale geografiske selskap med lysbilder han selv hadde tatt. En av dagene ble det arrangert en fotballkamp til ære for ham. Begivenheten ble godt dokumentert:

En fotballkamp spilles på banen i utkanten av byen Krasnojarsk. Spillerne var medlemmer i den lokale idrettsforening og elever fra skoler. Foto: L. J. Wonaho.

25. september 1913. Fra Krasnojarsk, Nansen står på en ærestribune under en fotballkamp til ære for ham. Ved siden av står to russere fra reisefølget: legasjonssekretær Loris-Melikov med kamera rundt halsen og gullmineeier Stephan Vostrotin. De var med helt fra Kristiania. Fotografiet sendte Nansen til Sigrun Munthe i et brev datert 29. september. Foto: L. J. Wonaho.

Reisen med den transsibirske jernbanen
Reisen østover med den transsibirske jernbanen startet 29. september 1913. Nansens reisefølge var sjefsingeniør Wourtzel. I et brev til Sigrun Munthe 22. oktober omtaler han togreisen: ”Forresten reiser jeg jo altfor bekvemt på hele turen og får se for lite av virkelig russisk liv. Her på toget har vi vor egen vogn, Wurzel og jeg med vor egne sovekupeer og salong”. Den 12. oktober ble Nansen overrasket med en høytidelighet: Til minne om reisen ble en ny, liten jernbanestasjon på Amur-sletten mellom byene Bakhareva og Aleksejevsk oppkalt etter ham: Nansenovka. Begivenheten ble behørig fotografert, og denne stasjonen eksisterer fortsatt.

12. oktober 1913. Fra Nansenovka, jernbanestasjon oppkalt etter Nansen beliggende mellom byene Bakhareva og Aleksejevsk. Foto: Fridtjof Nansen.

12. oktoktober 1913. Nansen med flere foran stasjonen Nansenovka. Foto: ukjent.

Etter nesten en måned på togreise skriver Nansen et brev hjem til vennen havforskeren Bjørn Helland-Hansen. Brevet er datert 26. oktober, dagen før de når St. Petersburg: ”Har hat en interessant og indholdsrik reise på mange måter naturligvis, med et mylder av nye indtryk, men ulykken er, det er næsten for mange, og det ser nærmest ut som en maurtue der inde i den stakkars skallen.” Og videre: ”Blir vel nødt til at skrive noget, en bok eller noget slikt”.

Reiseskildringen Gjennem Sibirien
Året etter reisen utga som nevnt Nansen boken Gjennem Sibirien. Den utkom samme år  på engelsk med tittelen  Through Sibiria – the Land of the Future. Alt i 1915 ble den oversatt til russisk. Dette anses av flere som en av Nansens beste reiseskildringer. Alt fra starten blir vi dratt inn i reisen som et drama. Fem minutter før togets avgang fra jernbanestasjonen i Kristiania, er ennå ingen av de andre i reisefølget dukket opp. I siste minutt ankommer to av de andre deltakerne, russerne Loris-Melikov og Vostrotin. Og verten Jonas Lied møter de først etter et par timer: Han hadde blitt sendt etter med et ekstratog. Dette er meget levende beskrevet av Nansen. Han unnlater heller ikke å uttrykke hva han mener om slikt rot. I det hele tatt er Nansen selv veldig til stede i teksten i hele boken.

Manuskripter med Nansens rettinger og tilføyelser. Foto: Anne Melgård.

Boken er skrevet ut fra dagbøkene. En rask sammenlikning tyder på at det meste av teksten i dagbøkene er gjengitt. Teksten er utvidet med faktaopplysninger om næringsveier, folketall osv.
I brevene han skrev hjem, er det mye lengsel etter barna og nok også etter Sigrun Munthe som Nansen i 1911 igjen kurtiserte. Sigrun ble Nansens kone nummer to, men på dette tidspunktet var hun fortsatt gift med Gerhard Munthe. Nansen skrev flere brev til henne underveis, ikke minst de siste dagene da hjemlengselen ble særlig sterk. Disse er ordnet i ”NB Brevs. 511” og er tilgjengelig på Spesiallesesalen.

Brev til Sigrun Munthe med frimerker fra St. Petersburg. Foto: Anne Melgård.

Postkort fra St. Petersburg. Fotografisk fremstilt postkort (uten raster). Foto: ukjent.

Fra St. Petersburg sendte han et brev til Sigrun Munthe hvor han forberedte henne på sin hjemkomst: ”Du må ikke bli forskrækket om jeg er blit tykk, for det er jeg visst, er jeg bange for. Tænk jeg har fått mave, det så jeg til min store sorg idag, jeg stod tilfeldigvis naken foran speilet, og det gjorde mig ganske ondt. Men jeg har jo omtrent ikke rørt benene på hele turen”. At Nansen var opptatt av sitt utseende og å holde kroppen i god form, vises jo tydelig på alle fotografier hvor han ofte poserer med et ønske om å se atletisk ut.

Ble du nysgjerrig på denne reisen? Jeg kan anbefale boken, den er interessant lesning selv 100 år etter. Den finnes i Nasjonalbiblioteket både i trykt og digital utgave, på ulike språk.

_____________

Sitert litteratur og kilder:
Nansen, Fridtjof: Brev. Bind 1–5. Utgitt for Nansenfondet av Steinar Kjærheim, Oslo 1961–1978.
Nansen, Fridtjof 1914: Gjennem Sibirien. Kristiania, Jocob Dybwads forlag.
NB Brevs. 511. Brev til og fra Sigrun Nansen (Munthe).

Lenker til fotografier som Nasjonalbiblioteket har lagt ut til nedlasting:

Høyoppløslige polarbilder på nb.no.

Nasjonalbibliotekets Nansen-bilder på Flickr.

Les også:

Anne Melgård: "Eva og Fridtjof"

Anne Melgård: "150 år siden Fridtjof Nansens fødsel"