Den 11. april i år kjøpte Nasjonalbiblioteket følgende tre manuskripter av pensjonert antikvarbokhandler Bjørn Ringstrøm: Alexander Kielland: ”Autour de Napoleon”; Sigbjørn Obstfelder: ”Om våren. Proverbe” og Henrik Wergeland: ”Emmalvina” . Alle utgjør viktige tillegg til Håndskriftsamlingens skjønnlitterære arkiver, men Alexander Kiellands manuskript har ekstra aktualitet ved at det ble ervervet så å si på hundreårsdagen for hans død 6.4.1906. Dette manuskriptet ble til i den livsfasen da Kielland var blitt uproduktiv som skjønnlitterær forfatter og viser litt av hans arbeidsmåte i forsøket på å fremstå som biografisk forfatter. Overraskende nok er det også interessant i en lokalhistorisk sammenheng.

Illustrasjoner 
Manuskriptet består av fem bind i lys brunt geiteskinn, antagelig bekostet innbundet av forlagsdirektør Harald Grieg som hadde fått dem som gave av forfatterens datter. De fire første bindene er egentlig et korrekturtrykk, men helt uten rettelser. Interessen knytter seg til 294 illustrasjoner som Kielland selv har klippet ut av franske bøker og blader og limt inn på interfolierte kartongblad. På den måten har han skapt sitt eget private gjennomillustrerte eksemplar av en bok som ellers bare finnes som en helt ordinær utgave uten illustrasjoner.

Napoleon
Det femte bindet har tittelen ”Autour de Napoleon”og inneholder de tidligste forarbeidene til biografien. Her kan vi følge forfatterens arbeidsmåte gjennom omhyggelig førte navneregistre som omfatter alle de viktigste aktørene i keiserens omgivelser med personlige karakteristikker og de viktigste begivenhetene i deres livshistorier. Ellers inneholder bindet ekserpter og avskrifter av kildene som er brukt, samt kortere notater om spesielle emner. Særlig kan man legge merke til at generalen Jean Baptiste Bernadotte, som senere ble svensk og norsk konge, er viet spesiell oppmerksomhet. Kielland har absolutt intet positivt å si om ham og karakteriserer ham gjennomgående som kujon, opportunist og forræder.

Lokalhistorie  
Av spesiell interesse er det at Kielland har kladdet deler av manuskriptet i en gammel visebok som fremdeles inneholder tre viseoppskrifter fra midten av 1700-tallet. Visedikterens navn var Kristine Lund, kjent som organist i Stavanger domkirke 1737–1765. Hun har vært kalt Stavangers første dikterinne, men siden alle hennes viser og sanger unntatt en har vært ansett som tapt, har man visst svært lite om hva som lå til grunn for hennes dikterry. Det viser seg altså nå at Stavangers største dikter i vanvare reddet noen av hennes ukjente viser fra glemselen ved å benytte den gamle viseboka som kladdepapir. Og selv om de litterære kvalitetene nok ikke er spesielt fremragende, er det ingen tvil om at de innholdsmessig er av lokalhistorisk og personalhistorisk interesse.