Før visningen innledet nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein om kulturarven og bevaringen av de levende bildene. Professor Jan Anders Diesen fra Høgskolen i Lillehammer holdt et innlegg om filmen og regissør Rasmus Breistein.
Omkring 200 var til stede på filmkonserten som var et samarbeid mellom Lillehammer symfoniorkester, Høgskolen i Lillehammer og Nasjonalbiblioteket. I tillegg til Vigdis Moe Skarstein var Jon Arild Olsen, Bent Kvalvik og Øivind Hanche fra Nasjonalbiblioteket representert.

Fante-Anne skapte profesjonell standard i Norge
Rasmus Breistein er en av den norske spillefilmens store pionerer, og denne hans første film, Fante-Anne, fra 1920, har alltid vært holdt fram som en milepel i norsk filmhistorie. Filmen satte for det første en ny standard med hensyn til profesjonell leveranse både foran og bak kamera; det hadde fram til da vært mer eller mindre tilfeldig hva som skjedde – og hvem som deltok – i filmens famlende barneår her i landet. Men Rasmus Breistein fikk med seg en ypperlig filmfotograf, Gunnar Nilsen-Vig – og en fremragende gjeng erfarne skuespillere fra Det Norske Teatret. Sist men ikke minst, tok han som den aller første norske filmmann i bruk vår norske natur og den norske folkediktingen. Kinogjengerne landet over skulle endelig få se sine egne skuespillere og sitt eget nasjonale miljø på lerretet – og få filmopplevelser som bekreftet deres identitet. Fante-Anne, etter Kristofer Jansons fortelling, som vi også kan kalle vår første helaftens spillefilm, siden ingen norske fiksjonsfilmer hadde vart i over en time tidligere, skulle også bli startskuddet for en frodig sjangertradisjon i norsk film: bonderomantikken og folkelivsskildringen. Breistein skulle selv forfølge sjangeren i en rekke populære filmer både i 20-, 30- og 40-årene, og andre av den norske filmens gründere, Walter Fyrst, Leif Sinding og Tancred Ibsen skulle følge opp, etter hvert riktignok med mer nyanserte og mindre glansede bilder fra folkelivet.

Skuespillerne Aasta Nielsen og Einar Tveito fra Fante Anne.

Restaureringen
Nasjonalbiblioteket er veldig glad for å kunne presentere Fante-Anne i en prektig, nyrestaurert versjon – og for første gang med fullstendig, originalkomponert musikkledsagelse. Det opprinneligste originalmaterialet til filmen, kameranegativet og kinokopiene fra 1920, er dessverre for lengst gått tapt, og det Norsk filminstitutt brukte som utgangspunkt for rekonstruksjonen av filmen i 1964, var et duplikatpositiv som kom fra Kommunenes Filmsentral – med svenske mellomtekster. Dette materialet har vi nå vendt tilbake til, renset bildene digitalt og lagt fargetoninger over bildene etter anvisninger vi fant mellom scenene på filmrullen, og vi har oversatt og utformet mellomtekstene om igjen, for å perfeksjonere autentisiteten i dem.
Å restaurere gammel film vil alltid innebære mange etiske problemstillinger, fordi det nesten alltid være diskutable valg å gjøre, og fordi man aldri kan regne med å ende opp med en fullkommen faksimile av originalverket. Vi mener likevel at denne vår nye restaurering, eller rettere rekonstruksjon, av stumfilmklassikeren Fante-Anne nå kan gjenoppleves så nært opp til den opprinnelige filmopplevelsen som det er mulig. Det har vi stor tro på at musikken også vil gjøre sitt til – selv om den er flunkende ny.